Gradering står for tur

Nå nærmer det seg gradering for ungene. Alle tre trener Taekwondo på samme sted. Tiden før gradering er ganske følelsesladet for meg. Jeg ønsker så inderlig at hun skal få det til. Jeg får vondt i mammahjertet når jeg ser at hun sliter, og ikke får de stripene hun trenger for å få gradere. Jeg får vondt, og jeg blir lei meg når jeg ser at hun blir frustrert. Jeg blir lei meg når hun sier at hun vil slutte på treningen fordi hun ikke får til. Jeg vet hun trives på Mudo, og jeg ser at hun gir alt når hun er der. Svetten renner av henne etter endt treningsøkt. Hun har så godt av denne treningen. Hun får ut masse energi. Jeg vet at grunnen til at hun sier hun vil slutte er fordi hun føler at hun mislykkes, at de andre får til, men ikke henne. Det er nemlig kun ved graderingstider at hun kommer med disse utspillene. Ikke ellers. Vi prøver derfor å motivere henne til å fortsette. Vi lager avtaler om at hun først skal gå frem til jul og da må hun bruke juleferien til å tenke seg grundig om, om hun vil fortsette eller ikke. Som regel har hun allerede glemt at hun har sagt at hun ønsker å slutte når ferien er slutt, så da fortsetter vi uten å si noen ting. Så blir det gradering igjen, og en ny avtale lages frem til sommeren. Og slik går no dagan! Jeg er ikke så streng at jeg tvinger henne til å gå på trening hun ikke trives med, men skulle jeg hørt på henne hver gang hun ønsker noe annet, ønsker å slutte, eller ønsker å begynne med noe nytt, så hadde vi ikke gjort noe annet enn å bytte aktiviteter. Daniella er nødt til å pushes. 

Daniella har gått på Mudo siden 2011. Hun har i dag blått belte, og skal forhåpentligvis gradere til rød stripe ved påsketider. Sofie startet i 2012 og har i dag rødt belte. Sofie skal etter planen gradere til rødt belte med sort stripe. Henning har trent siden 2013. Han har i dag gult belte med grønn stripe, og skal opp til grønt belte når det er gradering. De er flinke alle tre, og jeg blir stolt av hver og en når de mestrer graderinger og når sine mål. Men det er klart at jeg tenker på det at Daniella ligger flere grader bak Sofie til tross for at hun har trent et år lenger. Jeg kan ikke noe for det, men det er sårt. Jeg skulle ønske Daniella var like flink, og lærte ting like lett. Jeg skulle også ønske at hun kunne gradere oftere enn en gang i året.

Jeg har vært mammaen til Daniella i 13 år nå, og ja, jeg burde kanskje være vant til det. Jeg burde kanskje ha kommet over at hun trenger litt mer tid enn andre, og ikke la det gå så veldig inn på meg, men det er neimen ikke lett. Det viser seg i så  mange sammenhenger. Det var jo slik på svømmeskolen hun gikk på også. Hun var kjempe flink i starten, men så stagnerte det. Vennene hun fikk på kurset, gikk videre til neste kurs, og over til svømmegruppa, mens hun ble stående der hun var. Det er ikke lett. Men nå har hun ihvertall tatt svømmeknappen på 100 meter i svømmetimene på skolen! Det gjør a`mor stolt =)  

Det som er fint med taekwondo er at det er en individuell sport. En konkurrerer egentlig bare med seg selv. Det er ikke slik at man må gradere, og en kan gradere i sitt eget tempo. Det er utrolig fint. Men det er klart at ungene får et håp og et ønske om kunne få det til. Det er jo også forståelig at de blir skuffet når de ikke får det til, og må vente til neste gradering for å prøve på nytt. For å få lov til å gradere må de ha tre striper på beltet sitt, en lilla, en brun og en hvit. Disse stripene får de når de har vist at de kan pensumet til den graden de skal opp til. Dette er striper for sparring, mønster (poomse) og selvforsvar. Det er en del de må kunne og selv etter å ha vært "taekwondo-mom" i 5,5 år skjønner jeg fremdeles ikke at de klarer å huske alt sammen. 

Det har tatt tid med Daniella, men det går fremover og jeg syns hun er veldig flink, og jeg er veldig stolt av henne. Hun får bruke den tiden hun trenger. Sort belte er ikke uoppnåelig. Vi har jo sett at både blinde og en med downs syndrom har fått drømmen sin oppfylt. Det gjelder bare å gi det tid.

Se artikkelen om blinde Torfinn Katla Opedal her 

Se artikkelen om Ahmed Nordin her

Egentlig har ungene en stor fordel de kunne benyttet seg av. Tom trener jo også Taekwondo og er instruktør på Mudo, så hadde de vært kjempe interessert kunne de fått masse hjelp hjemme til å lære pensum. Men hjemme er det ikke mye taekwondo i tankene, da er det mest pc som gjelder. 

I dag starter altså graderingstreningene. Treninger hvor de får vise frem det de kan, treninger hvor instruktørene gir de tilbakemeldinger på hva de trenger å øve på, hva de er flinke til osv. Det er også her de har mulighet til å sanke inn stripene sine. Så får vi se da, om det blir noen striper. Trolig blir det ikke noen i dag da dette er første graderingstrening, og dersom ungene får stripene for tidlig blir de ganske avslappet og mister fokus frem mot gradering. Så det gjelder å holde igjen litt slik at de yter sitt beste hele veien. 

Det blir iallefall noen spennede uker fremover og jeg heier på alle tre! Jeg håper de klarer det! Får Sofie sort stripe på beltet sitt nå, er det sort belte neste gang =) Det er en milepæl og stor stas. 

Krysser det jeg krysser kan for alle trollungene, og så må mor prøve å legge bort egne følelser om det ikke skulle gå veien denne gangen. Det er nemlig mulig at jeg tenker mer på dette enn det Daniella gjør. 

Én kommentar

Helene

21.03.2017 kl.15:22

Skjønner mammahjerte supermasse! Men du har grunn til å være stolt av Dani! Hun er kjempeflink.

Skriv en ny kommentar

Wenche Emilie Bakke

Wenche Emilie Bakke

36, Oslo

Jeg er mamma, samboer, og stemor.. Vi er en helt vanlig familie om man sammenlikner med hvordan det er i samfunnet i dag. Vi er to voksne, med mine og dine barn. Jeg har en datter på 12 år, og samboeren min har to, en jente på 11 år og en gutt på 8 år.

Kategorier

Arkiv

hits